Solen og gull

Solen og gull

Tradisjonelt er gull det edleste av metallene. Gull gir et gjenskinn av solens prakt. Det er et metall som aldri mister glansen. Det er svært korrosjonsbestandig og er uløselig i de fleste syrer. Dets sol-like natur ligger for hånden, det glitrer som solen. Det har en unik forbindelse til lys og farge. Kolloidale gull-løsninger kan frembringe et bredt spekter av farger. 

Solen manifesterer gullets farge ved soloppgang og solnedgang. Det latinske ordet for gull, Aurum, stammer fra det greske ordet Aurora – daggryets gylne gudinne. Rudolf Steiner sa “AU” var sollyden. Prøv å intonere den …

Som sollyset sprer seg igjennom luften, slik er gull spredd gjennom jordskorpen. Gull forekommer overalt på jorden, selv havet inneholder gull. Det finnes i kvartsganger i fast fjell, i sand og grus langs elvebredder, og i bunnen av tidligere elveleier. Det er svært få steder hvor man i dag vasker ut gull ved elvebredden, slik som i ”gamle dager”. Nå brytes gullførende kvarts i fjellet. De største forekomster av gull er funnet i Afrika. Det er også dette kontinent der så mange solen påvirker på så mange forskjellige vis. Dets musikk kan sammenlignes med vår bankende hjerterytme. 

Gull blir fra gammelt av forbundet med hjerte, slik som astronomer har kommet frem til at solen fungerer som et hjertesentrum for vårt solsystem. Med sine “hjerteslag” sirkulerer den material rundt i solsystemet. Det er det brennende hjerte i vårt makrokosmos. Du kan selv føle hvordan solkoronaen kan få ditt hjerte til å brenne. 

Gull er også en hjertemedisin. Den blir brukt blant annet mot leddgikt, revmatisme, hyperaktivitet, spinale nerveproblemer. Den sies å ha beroligende egenskaper. Kolloidalt Gull, allerede kjent som et tradisjonelt konsept av alkymistene, forbedrer mental og følelsesmessig ustabilitet som stress, angst, depresjon etc. Den sies å øke energien. 

Gull var et av de første metallene som ble bearbeidet av mennesker, siden det er et svært mykt og formbart metall. Dessuten forekom det i ren og naturlig form og hadde et vakkert og holdbart utseende.

Historikerne mener det var egypterne og sumererne som oppdaget gullet for ca. 7 000 år siden. I mange kulturer er metallet ansett for å ha magiske krefter og ble derfor brukt som religiøst symbol. Det eldste gullsmykket vi i dag kjenner til, stammer fra gravkammeret til Farao Zer av Abydos og skriver seg fra ca. år 3 100 f. Kr.
Gull har fascinert mennesker i tusener av år, og metallet har hatt stor innflytelse på menneskets historie. Gulljakt har ført til geografiske oppdagelser. Gullstandarder har gjennom tidene også blitt brukt som målestokk for lands og enkeltpersoners makt og status i forhold til andre.

(Kilder: Nick Kollerstrom: Gold and the Sun. Fra The Metal-Planet Affinities på The Alchemy Website. Samt Wikipedia om gull.)

I alkymien er solen gang på gang fremstilt som månens ”brudgom”. Det er de solare og lunare kreftene i oss som skal forenes til ETT. Gull ble også ansett som sluttproduktet av foredlingsprosessen – som regel fra bly til gull. Det sies at enkelte alkymister virkelig kunne lage gull, men det fantes også en mengde bedragere. De alkymistiske kildene fra slutten av 1500 og fra 1600-tallet lar det også skinne mer og mer igjennom at det er alkymisten selv som skal forvandles. Illumineres. Opplyses. 

Slik blir illuminasjonen fremstilt i Rosarium philosophorum (1550, Frankfurt).

  

Og slik blir den fremstilt av Mylius i sin Philosophia Reformata (Frankfurt 1622). Her er solen tydeligvis under angrep fra månegudinnen eller den kvinnelige jaktgudinnen. 

Illustrasjonen over er det siste bilde av en billedserie på 22 fra Splendor Solis (Solens glans), et av de vakreste og mest opplyste alkymistiske manuskripter som finnes. Den tidligste versjonen er nå i Kupferstichkabinett i Berlin og dateres til 1532-35. Det finnes også kopier i London, Kassel, Paris og Nürnberg. 

Tarotkortet Solen, her i B.O.T.A. versjonen, knyttes til den hebraiske bokstaven Resh, ansikt. Den bokstaven innebærer motsetningene: fruktbarhet, sterilitet – slik som også solen sørger for at alt vokser og gror, men den kan også være skyld i ørkener. Foster Case gir en utførlig tolkning av dette kortet (blant annet i The Tarot. A Key to the Wisdom of the Ages, New York 1947). Her legger han vekt på solsikkene: fire peker mot barna, mens en mot solen. Den femte er den kommende opplyste menneskerasen, der Faderen og Sønnen er ett, sier han. Alle historiens store opplyste har vært veivisere til den, men etter hvert skal det bli flere. Det er den tilstanden som gjerne omtales som “Kristusbevisstheten”. Fortidens åndelige alkymister har hatt kjenskap til den bevisstheten. 

Tarotkortet Månen og alkymi

Tarotkortet månen og alkymi

 Kortet Månen etter Rider-Waite

Triaden i disse tre kort som etterfølger hverandre: stjerne, måne og sol,  har – som antydet ved kortet stjernen – sterke forbindelser til alkymien. Likevel har jeg problemer med å se ”solens brud” eller ”gullets brud” – sølvet – i dette kortet. Denne ”hvite” bruden er nok heller Yppersteprestinnen som står på en månesigd. (Se innlegget desember 2011). Kortet ”Månen” ser ut til å være den mørkere siden av dette himmellegeme og dermed også den mørkere siden av Yppersteprestinnen. Kanskje vi også kan si den mer ”dyriske” siden. Den siden av vår bevissthet som står utenfor vår kontroll. Vårt autonome nervesystem f. eks. Det er bare de høyeste adepter som klarer å kontrollere denne siden av vår natur og å trenge inn i hver eneste celles bevissthet. 

Kortet er knyttet til den hebraiske bokstaven Qoph som betyr bakhode. Kortet har noe med søvn, drømmer, fantasier, illusjoner, dobbelthet, flo og fjære, kvinnens sykler, graviditet og fødsel å gjøre. Dessuten kalles denne stien – den 29. innen kabbalahen – for ”Corporal intelligence” – eller kroppslig bevissthet. Kunnskapen som vi oppnådde ved meditasjon blir innlemmet i vårt legeme. Vi er i ferd med å forandre dette vårt legeme, rent fysisk, til noe annet. Her ligger det et stort mysterium, en hemmelighet som også lå ved roten av alt alkymistisk arbeid.

Dette gir assosiasjoner til ”Lambspring”, en ”herlig tysk traktat om filosofenes sten” (= De vises sten) som det heter i undertittelen. Den ble utgitt i 1625 av Lucas Jennis i Frankfurt. Den ledsages av 15 vakre emblemer. Men vi kjenner til en tidligere utgave på latin: De Lapide Philosophico Triga Chemicum, Praha 1599. Denne lille boken er utarbeidet av franskmannen Nicolas Barnaud, en fremtredende mann i de alkymistiske sirkler rundt Rudolph II i Praha.

Det finnes dessuten en rekke bevarte manuskripter med bildene i farger. 

Her er emblem V fra utgaven i 1625

(Sidebemerkning: i bakgrunnen mener jeg å kunne se Praha, den alkymistiske metropolen på den tiden).

Og her fra et håndskrift fra 1607

Hvert emblem bærer et motto med et vers som beskriver det indre arbeid vi skal utføre. Figur 5 (V) har tittelen: en ulv og en hund er i et hus, og likevel blir det ett ut av dem. Kroppen blir avlivet og gjort hvit, deretter forent med Sjel og Ånd som gjennomsyrer den.

Så kommer et vers:

Alexander skriver fra Persia
At en ulv og en hund er her.
Vismenn sier,
De er av samme opphav.
Men ulven kommer fra øst,
Og hunden fra vest.
De er fulle av sjalusi,
Sinne, raseri og galskap;
Den ene dreper den andre,
Og fra dem kommer en stor gift.
Men når de gjenopplives
Viser det seg klart å være
Den store og verdifulle medisinen,
Det vidunderligste botemiddel på jorden,
Som forfrisker og fornyer vismenn,
Som takker Gud og priser Ham. 

Her er det altså den ville ulven og den tamme hunden som kjemper for overtaket, Øst kjemper mot Vest. Den ville natur kjemper mot ”kunst” eller det menneskelagde. Her menes nok to aspekter i en kontinuerlig prosess av destillasjon og renselse. Eller oppmerksomheten vår vendt utover og innover. Når man har blitt klar over de indre energier av sjel og ånd og har renset dem, må man integrere dem i kroppsbevisstheten.

Og det er nettopp denne ”bevisste” kroppsbevisstheten dette kortet dreier seg om.

Stjernen og alkymi

Tarotkortet Stjernen og alkymi

Etter en del ”strevsomme kort”, slik som  døden, djevelen og tårnet går vi nå lysere tider i møte med triaden: stjerne, måne og sol.

 Tarotkortet Stjernen etter Rider-Waite

Denne triaden finner vi også i begynnelsen av en serie tresnitt. De ledsager teksten til Rosarium philosophorum, første gang publisert som part II i De Alchemia Opuscula complura veterum philosophorum..., Frankfurt, 1550. 

Og her en annen variant fra en tsjekkisk oversettelse. Et manuskript med illustrasjoner som ble fullført i 1578 av Jaroš Griemiller.

Den menneskelige sjels motsetninger er tilstedeværende siden dens fødselskvaler, med opphav i det mørke urhavet. Disse motsetninger blir konfrontert i den alkymistiske beholderen av åndelig transformasjon. Etter mange kamper, mange sår og mang en død, blir de til slutt integrert og forent. Månedronningen og solkongen er levende nærvær i oss alle. Det er meningen at de skal transmuteres til De vises sten.

Bryllupet mellom sol og måne er således velkjente alkymistiske begrep og symboler som brukes om igjen og om igjen. I en egen blogg skal jeg behandle dette ”hellige bryllup” nærmere.

I denne illustrasjonen fra Rosarium står vi ved begynnelsen av den prosessen. Sol og måne er fortsatt påkledde. De rekker hverandre bare venstre hånd, mens deres høyre holder tofoldete blomster som krysser hverandre. I noe som kan minne om et Rosenkors. Blomstene kan tolkes som de fire elementer. Men fra oven rekker en due ned enda en blomst, kanskje kvintessensen. At duen ble assosiert med Den hellige ånd, bekrefter neste illustrasjon. Der er dronningen og kongen avkledde. Nå berører de hverandres blomst. (Det er for øvrig før de stiger ned i et felles bad). Teksten over duen sier: Spiritus est qui unificat , det betyr: Det er ånden som forener. 

Stjernen som vi ser på illustrasjonen ovenfor denne, viser den hjelpen dette paret kan forvente seg fra den åndelige, den spirituelle verden.  Stjernen kan tolkes som morgenstjernen Venus. Det kan også være en hentydning til stjernen  fra Bethlehem som leder oss til Kristusbevisstheten. For det siste bildet i den serien viser nettopp en oppstandne Kristus. Teksten som ledsager Kunnskapens tre (om det gode og det onde) i Rosicrucian symbols (se Treet om kunnskapen om det gode og det onde – brukt i denne blogge som illustrasjon til Tarotkortet Djevelen) sier et sted: Blant syv stjerner er det neppe en som vender sine stråler innover, slik at de kunne vise det forskende sinn til Bethlehem.
 
I den sammenhengen legger vi merke til at stjernene på Tarotkortet har åtte stråler. Det er også åtte stjerner. I kunsten og ikonografien er stjernen fra Betlehem oftest avbildet med åtte stråler. BOTA med Foster Case i spissen sier om den store stjernen på kortet: Når du har funnet begynnelsen på din åndelige vei, vil din sjels stjerne vise deg din sjels lys. Videre sier Case (The Tarot. A key to the Wisdom of the Ages New York 1947) at den store stjernen tilkjennegir den kosmiske strålende energi som blir sent til oss gjennom forskjellige soler og fiksstjerner i universet. De syv mindre stjerner, sier han, viser til de syv ”indre stjerner” som ofte kalles chakraer. Der er også alkymistens syv metaller og syv planeter.
 
Dette kortet knyttes av BOTA og Case til den hebraiske bokstaven Tzaddi som betyr fiskekrok. Her fisker vi etter sannheten i dypet av vår underbevissthet. Det underbevisste symboliseres ofte med vann, noe vi ser tydelig på kortet. Den funksjonen som knyttes til bokstaven Tzaddi er meditasjon. Det er altså meditasjon samt hjelp fra oven som kan føre oss til den integreringen eller ”opplysningen” vi alle søker etter.

Tårnet og jern i alkymien

Tårnet og jern i alkymien

Den som vet hva jern er, kjenner egenskapene til Mars.
Den som kjenner mars, vet om kvalitetene til jern
Paracelsus

Tarotkortet etter Rider-Waite

  I dette kortet ser vi rå kraft. Her er det noe som skal kastes ut – av et tårn. Her er det et lyn som slår ned. Mot hva?

Tårnet finner vi også i denne illustrasjonen: 

I fama fraternitatis, det første av de tre Rosenkors-manifest fra begynnelsen av 1600 tallet heter det: Også vår bygning skal, selv om hundrede tusen mennesker hadde sett den på nært hold, for all evighet forbli uberørt, ufordervet, usett og skjult for den gudløse verden. Bildet heter også ”Collegium fraternitatis”, altså illuderer denne bygningen. Illustrasjonen stammer fra Theophilus Schweighardts verk Speculum Sophicum Rhodo-Stauroticum (oversatt: Speilet for kunnskapen om Rosenkorset), utgitt i 1618.

Her er det noen uverdige som prøver å komme til, men de blir kastet utfor et stup. Inne i bygningen sitter det, ser det ut som, en alkymist i sitt laboratorium, ivrig opptatt med sine studier.

Et tårn, et slott, en borg blir ofte brukt i alkymien som det sted der transformasjonen foregår. Forvandlingen. Slik som den alkymistiske prosessen må foregå i et lukket rom, en beholder om man vil. Om det nå er metaller som skal smeltes om, eller vår sjel, vår personlighet som skal gjennomgå en radikal forvandling.

I det tredje Rosenkors-manifest: Det kymiske bryllup (1616) dukker symbolet av tårnet opp to ganger. Først, helt i begynnelsen, den første dag, sies det:

For så snart jeg hadde sovnet, syntes det meg at jeg lå sammen med utallige andre mennesker i et mørkt tårn, fanget med store lenker. Uten det minste lysglimt kravlet vi over hverandre som bier og økte dermed hverandres lidelser. Det var en kval og en strid å komme seg ut av dette “fangehullet”. Men femte dag i denne gåtefulle fortellingen, møter vi tårnet Olympos.

Det er her den egentlige transmutasjonen, forvandlingen, foregår, i syv steg.

Det er vårt hovmod som står for fall i dette Tarotkortet, vår ukontrollerte og umodne eksperimentering med sterke krefter på vår esoteriske sti. Det gir også assosiasjoner til det bibelske Babels tårn.

Her finner vi også seksuelle sammenhenger, siden tårnet kan oppfattes som en fallos. Navnet ”det kymiske bryllup” – slik som det svært vanlige alkymistiske begrepet av et ”bryllup” – involverer også seksualitet og erotikk. Seksualkraften, kundalinikraften, slangekraften eller hvilke navn den enn fikk i ulike tradisjoner – betraktes i mange sammenhenger som helt vesentlig for ens spirituelle utvikling. Den skal brukes men transformeres.

Kortet er tett knyttet opp mot mars og metallet jern.

Den ”røde planeten” mars inneholder mye jern og dets støv som virvler opp i atmosfæren, forårsaker enorme stormer som kan vare i uker. Av de syv metaller er jern det metallet som brenner. En fallende stjerne er brennende jern. Vi kan lett erfare ildenergien til planeten mars. Dermed også ildenergien, aggressiviteten til krigsguden Mars. Hefaistos eller Vulkan var antikkens smed som tilvirket redskapene for krig. Hefaistos var guden for teknologi, smeder, håndverkere, mekanikere, billedhuggere, metall og metallurgi, og ild. Det er for øvrig metallurgien som ligger i bunnen av alkymien. Metallurgiens fremvekst, med utviklingen av redskaper i kopper, bronse og jern, ga smeden magikerens hemmelighetsfulle krefter like mye som håndverkerens. Ut av dette vokste det frem et esoterisk system som tok seg av ånden og sjelen like mye som av det fysiske håndverk. Dette kan på sett og vis sammenlignes med frimurerne som baseres seg på et annet håndverk: murerne. 

Litt historie om jern: De eldste tegn på bruk av jern har en fra Sumererne og egypterne rundt år 4000 f.Kr. Disse sivilisasjonene benyttet jern fra meteoritter til å lage pilspisser og dolker. Etter år 3000 f.Kr. vet man at jernet ble smeltet og ikke laget av meteorjern. Men det ble mest brukt i smykker. De første redskaper av jern ble lagd omkring 1500 f.Kr. Da Rundt ble de første gode smelteovnene utviklet, og etter år 1000 f.Kr ble det vanlig å benytte jern i våpen. En viktig årsak til at jern erstattet bronse, var mangelen på tinn, ikke at teknologien på smelteovnene gikk framover.

Fysiologisk spiller jern en avgjørende rolle som mineralstoff for både dyr og planter. Jern inngår i hemoglobin, som er proteinet inne i de røde blodlegemene som tar seg av oksygentransporten i blodet (jern "binder" til seg oksygen). Hemoglobinet er også det som gir blodet den røde farge.

(Kilde til de to siste avsnitt: Wikipedia).

Avslutningsvis kan vi si at jern og marskraften som viser seg i Tarotkortet tårnet ser ut til å være en maskulin kraft som i aller høyeste grad har noe med vår livskraft (blodet) å gjøre. Den esoteriske sti må inneholde den ingrediensen for å kunne føre oss nærmere målet: vår endelige transformasjon. 

For de som ønsker å vite mer om hva alkymi egentlig er, anbefales denne artikkelen om alkymi og alkymister:  http://www.amorc.no/archive/art15.htm

Djevelen og alkymi

Djevelen og alkymi

 

Denne gangen brukes kortet fra Crowley-Harris Thoth Tarot som illustrasjon. For her vises tydelige sammenhenger med ”Kunnskapens tre om det Gode og Onde” - se nedenfor:

 

Denne illustrasjonen finnes i ”Geheime Figuren der Rosenkreuzer aus dem 16. und 17. Jahrhundert”, Altona 1785-88. På engelsk heter boken: Secret symbols of the Rosicrucians. Denne gruppe rosenkreuzere, eller rosenkreutzer, var veldig opptatt av alkymi og boken er full av hentydninger til denne ”kunst”. Illustrasjonen finnes imidlertid allerede mye tidligere, på 1600-tallet:

 

Den illustrerer en av utgavene til Valentin Weigels ”Studium Universale”, altså et studium av det universelle, av alt som er. Tittelen kan for øvrig tydelig leses på bildene. Valentin Weigel (1533-1588) var en mystiker som baserte seg på ideer fra Paracelsus og alkymien og Weigels ideer påvirket i aller høyeste grad Jakob Böhme (1575-1624) og andre tyske mystikere fra 1600-tallet. Det meste av det Weigel skrev ble utgitt etter hans død. Vi finner for øvrig også en lignende illustrasjon tidlig. Her til Böhmes skrifter: 

 

Det er en illustrasjon som Gichtel, en glødende tilhenger av Böhme, brukte da han utga hans verk i 1682. Dette illustrerer Böhmes skrift De electione gratiae (Von der Gnaden-Wahl), første gang utgitt i 1623. Her beskjeftiger Böhme seg med Guds vilje. Gud er den udifferensierte kilden hvis hovedkraft er vilje. Men den hadde intet annet objekt enn seg selv. Derfor ønsket Gud å bli delt fra seg selv. Resultatet er at to sentra oppstår: lys og mørke. Eller om man vil: godt og ondt, ve og vel. Det onde betraktes som et ontologisk prinsipp. Böhme hevdet at det var opprinnelig Lucifer som vekket Guds vrede, noe som fulgte denne verden eller naturen som en nødvendig del. I denne verden, i naturen, i disse motsetninger, finnes det ikke guddommelig ro. Derimot finnes her bevegelighet, en evig kval. Ethvert vesen er uenig med seg selv, kjemper med seg selv. Men, som han sier, hvis det ikke fantes natur (denne striden), fantes det heller ikke herlighet, majestet og ånd. Da fantes det bare et evig intet uten glans. Altså en Gud uten noe å speile seg i. Fordi det er gjennom den menneskelige bevissthet at Gud åpenbarer seg.

Ikke så merkelig forresten at denne mystikerens tanker ble av kirken erklært kjetterske.

Alle disse illustrasjoner, inkludert Tarotkortet ”Djevelen“ i forskjellige utgaver, viser at vi her befinner oss ved kjernen av det evige problemet: godt og ondt. Hva er det onde?

 Djevelen i Rider-Waites Tarotdekk

De gamle stikk fra 1600 og 1700-tallet samt en del medfølgende ord indikerer at her finner vi en illusjon. Under Böhmes ”Gnaden-Wahl“ står det: ”aus einem Saft“ – fra en saft (eller rot). Illustrasjonen i ”Geheime Figuren“ eller Secret Symbols ledsages av en lang tekst. Denne kan sammenfattes til følgende: All splittelse, all streben eller alle forsøk å ta tak i enten det gode eller onde, er bare å gripe etter deler. Det er en hånd som kommer nær hemmeligheten ved å ta tak der stammens to deler igjen blir en enhet. Likevel griper også den etter hemmeligheten bare utenfra. Vi må gå innover, til roten, der den synlige verden går over til den usynlige, der lys og mørke ”bor i seg selv”.  Men dette kan bare begripes av visdommens øye som ”står i sentrum av alle sfærer”, sier teksten.

Her må også nevnes at på kortet til Foster Case er det den hebraiske bokstaven Ayin som er tilegnet dette kortet – og det betyr: øye. Det gjelder altså om å se. Det kortet skal fortelle oss, er at vi må se gjennom illusjonen. De to som er lenket til denne figuren med horn, kunne lett ta bort lenkene, men har ikke gjort det. Slik som vi er lenket til den materielle verden. Men vår vilje kunne lett befri oss fra alt som binder og hemmer oss. Her må også nevnes at et navn for djevelen er Lucifer. Det betyr ordrett: ”lysbæreren” På samme måte som den hebraiske gematriaen i kabbala forteller oss at  ordet for ”slangen” i paradiset og messias, frelseren har samme tallverdi. De er altså i sin rot ett, slik lys og mørke er ett.

Ikke rart at noen esoterikere sier at dette Tarotkortet er ett av de viktigste kort i hele kortstokken.  For den sannheten er ikke lett å fatte.

Alle de ovenfor nevnte mystikere peker i sine tekster gjentatte ganger på at denne sannheten, dette lyset, finner vi bare i vårt indre. En av alkymien ordspråk sier:  ”Gå inn i jordens indre og gjennom gjentatt renselse vil du finne de vises sten” (Visita Interiora Terrae Rectificando Invenies Occultum Lapidem  også forkortet til V.I.T.R.I.O.L.). Det er kanskje djevelen som viser oss veien til ”De vises sten”.

Her har jeg heller ingen problemer med å se dette kortets sammenheng med elementet JORD. Elementet jord forbindes med det kjølige og tørre, med struktur og form. Jord står også i sammenheng med stabilitet, den materielle verden og den psykologiske kvaliteten av realisme. Det er altså materien per se.

Og det er denne materiens illusjoner som kun materie vi skal avdekke. For også materien er besjelet – eller til syvende og sist åndelig. Slik som alkymistens alle tre prinsipper: sulfur, kvikksølv og salt (salt kan her kan stå for det faste, altså materien) gjennomtrenger og beliver hverandre.

Tarotkortet Måtehold (Temperance) og alkymi

Tarotkortet Måtehold (Temperance) og alkymi

 

Også her ønsker jeg å bruke Foster Cases BOTA kort som illustrasjon fordi det indikerer så tydelig at her møter vi erkeengelen Mikael. Det er denne engelen som beskrives i Johannes Åpenbaringens 10. kapitel:

”Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var svøpt i en sky og hadde regnbuen om hodet. Ansiktet var som solen og føttene som ildsøyler. I hånden holdt han en liten bokrull som var åpnet. Engelen satte sin høyre fot på havet og den venstre på jorden og ropte med kraftig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt, lød røstene av de sju tordener.”

Men vi møter også denne erkeengelen i Åpenbaringens 12. kapitel: ”Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen. Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham”.

Her ser vi dette tekststedet illustrert av den østerrikske maleren Johann Michael Rottmayr i et alterbilde fra 1697.

Navnet Mikael stammer fra det hebraiske og betyr: hvem er som du Gud: Mi kamocha elohim - ‏מיכאל

I Henoks bok (skrevet ned før vår tidsregning), er Mikael Israls beskytter og blir her beskrevet som langmodig, rettferdig og barmhjertig. Allerede her er han opponent mot de falne engler. Han får også tildelt Eid Aqae som inneholder skapelsens hemmeligheter, I Dødehavsrullene, oppdaget i 1947, blir han betegnet som lysets fyrste som leder Guds hærskarer mot de ondes makter. Her får han også tittelen ”Himmelens visekonge”. 

I folketroen er det han som skriver opp en fortegnelse over menneskenes gode og onde handlinger til bruk ved den siste dommen. Han opptrer her som den som ledsager sjelene til det hinsidige og den som veier sjelene. Han får dermed attributtene: vekt og flammesverd. 

Han sies også å være den ”himmelske” legen og de sykes beskytter. 

I dette våpenskjoldet fra Heiligenstadt i Wien ser vi noen av de karakteristika som folketroen forbandt erkeengelen Mikael med:

 

Også i Draumkvædet fra norsk middelalder møter vi erkeengelen Mikael: med sin hær beseirer han de ondes skarer (her i utgaven av Moltke Moe fra 1890-årene): 

31. Der kom ferdi norantil,
de totte eg vera vesst;
fyre rei Grutte gråskjeggje,
han rei på svartan hest.
I brokksvalin

der skò domen stande.

32. Der kom ferdi sunnantil,
de tottest meg vera best;
fyre rei sankte såle-Mikkjel,
han rei på kvitan hest.
...

35. De var sankte såle-Mikkjel,
han bles i luren lange:
"Og no skò alle såline
fram fyr domen gange!"

37. De var sankte såle-Mikkjel,
han vog i skåle-vikt;
so vog han alle synde-såline
burt til Jesum Krist.

Nå heter dette Tarotkortet Måtehold (Temperance) som har noe med BALLANSE, HARMONI å gjøre. Umiddelbart får vi her assosiasjoner til Tarotkortet Rettferdighet (Justice). De to kort har en eller annen forbindelse, kanskje de omtaler ”ballanse” på forskjellige plan. Det sies at erkeengelen på Tarotkortet ikke bare representerer Mikael, men også vårt HØYERE SELV. Det er dermed dette høyere selv vi må få i harmoni med den personligheten som vi opptrer til daglig med. Vi må også få ballanse mellom vår bevissthet (vann) og vår kropp (jord). 

Til sammenligning fant jeg dette alkymistiske bilde:

Det er Basilius Valentinus’ syvende ”nøkkel”. Hans tolv nøkler eller Duodecim Claves philosophicæ ble første gang publisert i Tyskland i 1599. Den ledsagende teksten sier blant annet: 

Den naturlige varmen holde mennesket i live, for når den naturlige varmen har veket, så opphører livet. Den naturlige ilden, såfremt den blir brukt med måte, er en beskyttelse mot kulde. Men hvis den overdrives, ødelegger den. Det er ikke nødvendig for solen at den skal berøre jorderike med hele sin substans. Det er nok at den sender sine stråler, som reflekteres,  fra det fjerne … for gjennom den fjerne luften blir strålene tempererte. Slik kan ilden virke ved hjelp av luften og luften ved hjelp av ilden. Jord kan ikke føde noe uten vann og vann kan heller ikke alene vekke noe til live. (Min oversettelse fra tysk).

Også på Tarotkortet ser vi at de fire elementer er til stede: engelen heller vann på løven (som er et ildtegn) og drypper ild på ørnen (som er et vanntegn). Dessuten står engelen med en fot i vannet og en på jorden. Fra fakkelen drypper fem Yod som representerer de fire elementer samt kvintessensen, det femte.

Likevekt, ballanse, de rette blandinger, går igjen i mange sammenhenger i alkymien. Også tålmodigheten som trengs. For ingenting oppnås ved hastverk. Samt at alt henger sammen: som foroven så her nede heter en av hermetismens maksimer. Hermetisme, i fall jeg ikke har nevnt det før, oppfatter jeg som den filosofiske overbygging av alkymien. Ofte – i faglitteraturen – blir alkymi og hermetisme nærmest brukt som synonymer.

Kybalion, (Den tidløse visdom fra det gamle Egypt, Kybalion. De syv nøkler til Den hemmelige lære. Av Tre Innviede. Første gang publisert i 1908) gjengir syv hermetiske prinsipper. Prinsippet nummer fire heter: Prinsippet om polaritet: Alt er dualt; alt har poler; alt har sitt par av motsetninger; likt og ulikt er det samme; motsetninger er like av natur, men forskjellige i grad; ytterpunkter møtes; alle sannheter er bare halvsannheter; alle paradokser kan forenes.

Det er denne forening av motsetninger som tilstrebes i alle initiatoriske skoler eller esoteriske læresystemer. Det er også forening av motsetninger, for å skape noe på et høyere plan, vi kan oppnå ved å meditere på dette kortet.

Døden i alkymien og Tarotkortet nummer 13

Døden i alkymien og Tarotkortet nummer 13

Her vil jeg helst bruke kortet fra Foster Cases B.O.T.A. tarot som eksempel. For her finner vi riktignok et skjellett som ”høster” med sin ljå, men samtidig er det her i venstre øverste hjørne ET FRØ (som jo må dø i jorden før det kan spire), samt en flott soloppgang. Dette illustrerer på en glimrende måte sammenhengen mellom liv og død, den evige vekslingen i dette kosmiske dramaet.

Adam McLean hevder i sin omtale av Tarotkort (Study Course

on the artwork and symbolism of modern tarot. Lesson 12, 2006) at eldre Tarot-kortstokk ofte ikke en gang våger å benevne kortet 13 med "Døden", bare tallet 13, og at de nyeste kortstokk fokuserer mer på gjenfødelse enn døden. Helt i tråd med vår tids dødsfornektelse.

Man kan mene hva man vil om det, men tidligere tider hadde et ganske ”nært” forhold til døden. ”Memento mori” (husk døden) går igjen i mange sammenhenger, spesielt i kirker og malerier. Barokktiden representerte i så måte et høydepunkt. En annen latinsk frase er ”Et in Arcadia ego”som betyr ”også i Arkadia (er) jeg” som vanligvis også forstås som en påminnelse om dødens nærvær. 

Nicolas Poussins innflytelsesrike Et in Arcadia ego, også kalt ”Hyrder i Arkadia” (1637-1638). Maleriet viser gjetere i klassisk holdning stående ved en sarkofag mens de tyder inskripsjonen Et in Arcadia ego.

Innen alkymien er ”døden” et hyppig tema. Det er noe som må dø før det kan oppstå noe nytt. ”Døden” er dermed uunngåelig i all transmutasjon eller initiasjon. 

 Gravyr 6 fra, J.D. Mylius’ Philosophia reformata, Frankfurt, 1622.

Men døden i alkymien er ikke endelig. I eldre stikk finner vi dette ”solve et coagula” (oppløs og føy sammen) som en prosess som gjentas om igjen og om igjen før det ”Store verket” (opus magnum) er fullendt. Målet er ”gull” som bør forstås som det ”åndelige gull” eller opplysning, illuminasjon, de vises sten.

I tresnittene fra Rosarium philosophorum (første gang trykt i Frankfurt 1550) ser vi denne prosessen flere ganger. Ovenfor sekvensen 13-16.

På utgavene i svart-hvitt finnes også en del av teksten (på tysk) som da beskriver at livet er slutt og at ånden stiger oppover, at vannet senker seg ned igjen og gir jorden atter å drikke, og til slutt at sjelen kommer klar fra himmelen og forårsaker "den filosofiske datters" gjenoppstandelse.

Innen alkymien kalles oppløsningsprosessen også for NIGREDO. Det er en tilstand som er svartere enn svart.

 Gravyr 9 fra J.D. Mylius’ Philosophia reformata, Frankfurt, 1622.

Denne oppløsningstilstanden eller forråtnelsen er så effektiv at den ødelegger den gamle formen som deretter transmuterer til en ny tilstand. I mytologien er "nigredo" de vanskeligheter et menneske må overvinne på sin reise gjennom underverden. Noe for øvrig store diktverk som Dantes Divina Comedia eller det norrøne Draumkvede så fortreffelig belyser. Her kan også understrekes at de gamle mysterieskolers initiasjoner eller innvielser helt sikkert hadde død – og oppstandelse som tema. Og den ”døden” initianten der ble utsatt for, kunne være høyst reell. Her skulle fremtvinge en opplevelse av at man ikke hovedsakelig består av en kropp, men av sjel og ånd.

Psykologisk er nigredo en prosess som skal føre til selverkjennelse. Et problem får full oppmerksomhet og blir, gjennom å konsentrere seg på følelsene, løst opp i sine bestanddeler. Dermed kommer man til kjernen av det hele, ved å gå inn i mørket av sitt eget indre.

Også ellers må ting oppløses, både fysisk og psykisk, for å komme til essensen, til kimen, til begynnelsen – eller til prima materia. Sier alkymien.

Interessant er det for øvrig at allerede de svært gamle tekster i Corpus Hermeticum (fra de første århundre av vår tidsregning) sier at det ikke finnes noen død. I G.R.S. Mead’s oversettelse av dem heter de i 2, VIII (IX) at ingenting som eksisterer. forgår. ”Hva som angår sjel og kropp, min sønn, må vi nå nevne på hvilken måte sjelen er uten død og hvor kroppens oppbygning og nedbrytning kommer fra. For det finnes ingen død …for ingenting i Kosmos blir ødelagt…”

En evig syklus altså.