MERKUR INNEN ALKYMIEN
Dette er et meget omfattende emne. Her skal det bare gis noen tips. For spesielt interesserte anbefales et søk på weben, for eksempel med emneordene kvikksølv og alkymi.
Merkur var navnet på både et metall (kvikksølv), en planet, og en gud.
Om kvikksølv heter det i dag:
Kvikksølv er det farligste tungmetallene vi har. Det fordamper ved vanlig romtemperatur, og spres derfor lett. Kvikksølvdamp er ekstremt farlig å puste i - kan gi alvorlige skader på lunger og nervesystemet. Kvikksølv er et grunnstoff, og brytes derfor ikke ned, men kan tas opp i kropp og planter og opphopes i næringskjeden.
Kvikksølv i flytende form (metallisk) er ikke særlig farlig, men fordi det fordamper så lett, er det potensielt farlig.
Ja vel. Det var altså dette metallet de gamle alkymister arbeidet med. Men hva står det EGENTLIG for, innen alkymien?
Alkymi forbindes ofte med den filosofien som går under navnet hermetismen.
Fra: Geheime Figuren der Rosenkreutzer. Altona 1785
Selve ordet hermetisme kommer fra navnet på den greske guden Hermes (på latin het han Merkur), han som var formidleren mellom underverdenen, verdenen og gudene. Han ble identifisert med den egyptiske guden Thot, som var guden for alle vitenskaper, oppfinneren av hieroglyfene og magiker.
Både Thot., Hermes og Merkur hadde en tryllestav. Hos Hermes og Merkur var det blitt en vinget stav omslynget av to slanger, hos Thot var det bare en slange.
Veldig forenklet kan vi si at hermetisme er det filosofiske grunnlaget for alkymien, som er hermetisme i praksis. Og veldig forenklet kan vi sammenfatte filosofien med den velkjente setningen: Som foroven så her nede, som her nede, så foroven. Eller med andre ord: samsvaret mellom den store verden, makrokosmos, og den lille verden, mikrokosmos. Alkymi er grunnlaget for vår moderne kjemi, og selve ordet kommer fra Egypt – Khem, den mørke jordens land. Araberne kalte Egypt for al khem, og gjennom islam kom ordet til Europa som alkymi. Denne kunsten har både hatt en reell fysisk side – man arbeidet virkelig i laboratorier og forsket på metaller, tinkturer, substanser og prosesser – men ikke minst viktig: den har også hatt en åndelig side. Målet var ikke bare foredling av metaller, men foredling av mennesket.
De hermetiske skrifter ble nedskrevet på gresk fra ca. 200 f. – 200 e. Kr. Man mente at alle disse skrifter var forfattet av Hermes Trismegistos, Hermes den trefoldig store.
Et av de mest berømte fragmenter av de hermetiske skrifter er smaragdtavlen eller Tabula Smaragdina Hermetis. Den teksten er meget gammel. Det finnes flere legender om dens opprinnelse. En av dem forteller at den skal være et utdrag av et viktig egyptisk manuskript: Den hemmelige bok om skapelsen, som gikk tapt i brann. Smaragdtavlen betraktes som en alkymistisk tekst, men med alkymistisk menes her filosofisk – vitenskapelig. Det er en skapelsesberetning og en oppskrift på hvordan man kan skape selv. Teksten kan oppfattes som en beskrivelse av en alkymistisk forvandlingsprosess med henvisning til den universelle skapelsesprosessen. Men moderne tolkninger sier at den beskriver en persons egen utviklingsprosess mot illuminasjon, prosessen som kalles det store verk eller opus magnum.
Alkymien arbeider med de fire elementer og kvintessensen. Disse begrep kan vi fortsatt forbinde noe med. Men alkymien opererte også med tre prinsipper. De er vanskeligere å skjønne. De tre alkymistiske prinsipper er salt, svovel og kvikksølv. Kvikksølv og svovelteorien ble framlagt av arabiske alkymister på 800-tallet. Det tredje prinsipp, salt, ble føyet til av Paracelsus på 1500-tallet.
I alkymiens symbolspråk står sulphur (svovel) og mercurius (kvikksølv) for to urprinsipper i et dualistisk system, der all materie er sammensatt av disse to bestanddeler: det ”brennende” og det ”flyktige”. Når man prøvde å fremstille gull, skulle de to grunnessenser renses og innholdet av det åndelige mercurius økes. Dette ble nok av noen oppfattet bokstavelig. Men rosenkreuzerne var åndelige alkymister, og de betraktet dette som symbolsk. Sal (salt) står for håndgripelighet. Når noe brenner, sa alkymisten, så kommer flammen fra sulphur, mens mercurius stiger opp i røyken og sal (salt) blir igjen som aske.
Eller: svovel er det lettantennelige, kvikksølv er de mettalliske mineralers ånd, så vel i flytende tilstand som når det gjelder deres smeltbarhet. Når de to prinsipper ble frembrakt i jordens indre og kom sammen i en tilstand av renhet, ble resultatet gull. Mindre rent ble de til sølv og i en uren tilstand frembrakte de de uedle metaller. Alkymistene prøvde både å etterligne som å overgå naturen med sin ”kunst”. De prøvde blant annet å skape om bly til gull. De prosesser som de utførte var kjent som Det Store Verket det de frembrakte ble kalt De Vises Sten.
I overført betydning kan vi forklare disse tre alkymistiske prinsipper med tre plan: det materielle plan (sal), det mentale plan (sulphur) og det åndelige plan (mercurius) – eller kropp, sjel og ånd. De Vises Sten kan i overført betydning bli den helheten vi skaper ved å bringe disse tre plan i harmoni med hverandre. Det alkymiske bryllup kan også forstås som en forening av det maskuline og feminine i oss, av vår sol og vår måne. Carl Gustav Jung ville ha sagt at vi da forener vår animus og vår anima. Spørsmålet er da: kan mercurius eller kvikksølv forstås som det feminine (månen) mens sulphur eller svovel er det maskuline (solen) i oss? Men så betraktes jo også gullet som solen og sølvet som månen?
Ja, hvordan skal vi i dag forstå prinsippet kvikksølv eller mercurius?
Hermes Trismegistos slik Michael Maier forestilte seg ham.
Rosenkors-Orden AMORC er mye tuftet på hermetisme-alkymi. Se http://www.amorc.no/
Magikeren etter Rider-Waite
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar