Månens kraft



MÅNENS KRAFT

Når vi hører ordet måne, tenker de fleste antagelig på måneskinn, på natt, på romantikk kanskje, på fullmåne, voksende og minkende måne, halvmåne, mannen i månen, på sølv kanskje, på å være månesyk. Noen tenker muligens også at ordet måned kommer av måne og mandag likeså. Muligens streifer det noen at vi satt klistret foran TV-skjermen, da den amerikanske Apollo 11-ekspedisjonen i juli 1969 landsatte de første mennesker på månen. De færreste tenker antagelig umiddelbart på at månen er jordens eneste satellitt, med omtrent en fjerdedel av jordens størrelse (men bare 1/81 del av jordens masse). 

Månen er en alltid tilstedeværende følgesvenn. Akkurat som solen virker den inn på mennesket og på livet på jorden. Gravitasjonskraften fra månen forårsaker flo og fjære, det er velkjent. En bonde i eldre tider sådde eller slaktet aldri ved minkende måne. Ifølge folketro påvirker månen hvordan sevjen stiger og synker i plantene, akkurat som havet stiger og synker p.g.a. månen. Gammel folketro vet også å fortelle at månen og været er forbundet med hverandre: været "snur" ved fullmåne eller nymåne. Gammel folketro har ofte vist seg å stemme, bare man bryr seg om å iaktta. Nyere forskning har bekreftet noe av dette: ifølge amerikanske værstasjoners registreringer over en periode på 50 år, forekom det langt kraftigere nedbør dagene etter fullmåne eller nymåne. Dessuten har det blitt fastslått at månen påvirker forekomsten av nordlys og orkaner.

Når vi tenker over hvor mye av menneskets og alle levende veseners kropp som består av vann, kan man også lett forestille seg, at månen må påvirke alt som lever, slik som den påvirker havet. Noe kan vi igjen direkte påvise: noen mennesker er månesyke: ved fullmåne kan de vandre rundt i natten, med armene utstrakte, mens de samtidig tilsynelatende sover. Det har også lenge vært et kjent faktum at månen påvirker mentale sykdommer. Det ser også ut som om månens forskjellige faser påvirker kvinnens månedlige rytmer, og antallet fødsler stiger ved avtagende måne. Dyr reagerer alle på lunarperiodisitet, selv om månen ikke kan ses av forsøksdyrene.

Like viktig som de vitenskapelige fakta er månens symbolske kraft. Ved siden av solen har månen vært det symbolsk viktigste himmellegeme i menneskehetens historie. Mens solen er det himmellegeme som gir lys, er månen det himmellegeme som mottar lys. Solen har derfor blitt oppfattet som aktiv og det mannlige (i den gamle kinesiske betydning av yang), mens månen har stått for det passive og kvinnelige (i den gamle kinesiske betydningen ab yin). I mange språk og religioner har derfor månen et navn som er femininum, slik som luna på latin, Selen/Artemis på gresk. En av månegudinnenes navn er Diana, den gammelitaliske morsgudinne som senere av romerne ble likestilt Artemis. Den gåtefulle gudinnen Hekate Trioditis, med tre ansikter, forbindes også med månens faser - nymåne, halvmåne, fullmåne - og med kvinnes tre livsfaser: jomfru, mor, gammel kone. Hekate er i gresk mytologi for øvrig måneskinnets, trolldommens og spøkelsenes gudinne. I den kristne ikonografien sammenlignes jomfru Maria med månen eller avbildes stående eller tronende på en månesigd.

Alt dette var eksempler på oppfattelsen av månen som kvinnelig som vi kan spore i vår egen, vesteuropeiske kulturkrets. Men månens "kvinnelighet" ser ut til å være arketypisk, altså en forestilling som er felles for menneskeheten og som gir seg uttrykk i myter og eventyr. I det gamle Peru, for å ta et eksempel, var månekulten underordnet den dominerende solkulten. Inka-etterkommeren Garcilasco de la Vega (1539-1616) kaller månen solens hustru og skriver at tempelrommet var kledd med sølvplater. Her fantes det et bilde, formet og tegnet som et kvinneansikt på en stor sølvbarre. Man gikk inn i dette gemakket for å oppsøke månen og stille seg under hennes beskyttelse, for man holdt henne for å være solens søster og hustru samt inkaenes mor. Derfor kalte de månen Mamaquilla, som betyr Mor Måne. Det dyret som har blitt forbundet med månen har bl.a. vært haren. Haren er, slik som månen, et nattdyr. Den holder seg skjult på dagtid, men kan ses om natten, i måneskinnet, mens den finner seg mat. Haren kan dukke opp plutselig, på et uventet sted, slik som månen stadig forandrer sin plass på himmelen og kan dukke opp uventet bak en sky og gi uventet lys i mørke. Haren forbindes også med fruktbarhet, slik som månen. Månen og haren er knyttet sammen i myter og folkefortellinger fra India, Kina, Afrika, Mexico, Nord-Amerika og Europa.

Innen alkymien korresponderer månen med metallet sølv, mens solen korresponderer med metallet gull. Det alkymiske bryllup, et begrep som er velkjent for alle rosenkorsere, skildrer bryllupet mellom sol og måne. Dette er bl.a. et symbol på sjelens sammensmeltning med sitt opphav eller det Kosmiske. I astrologien regnes månen fortsatt som en av planetene. I egenskap av kvinnelig planet styrer den følelsene. Månens steiner er perler, opal og perlemor.

Tilblivelsen og forgjengeligheten, den evige tilbakekomsten av samme form, gjør månen til sinnbilde på alle tanker omkring død og tilblivelse. I en fase av sin syklus forsvinner månen, den "dør"- for å bli født på ny tre dager etterpå. Fødsel, vekst, forfall, død og gjenoppstandelse har spilt en avgjørende rolle i alle forestillinger om initiasjon, innvielser: det gamle mennesket må dø før han/hun kan bli født på ny til et høyere åndelig plan. Månen har derfor også spilt en rolle i initiasjonsriter.

Hvis vi tenker på det norske Draumkvædet, et visjonsdikt fra middelalderen som har blitt overlevert muntlig i mange hundre år, går omkvede For månen skjine, og vegjine falle so vide igjen. Her går reisen til underverden, til helvete, skjærsilden og paradiset (ikke ulik Dantes divina comedia) i bilder som ligner drømmens bilder, den går med lyset inn i mørket, inn i månemytologien, månelandet. Den foregår ved juletider som særlig her i nord er mørketiden hvor månekraften råder sterkt. Det er mulig at den i bunn og grunn skildrer en sjamanreise, der sjamanen innvies til en renere, klarere og mer kraftfull væren og sansning. Draumkvædet utfordrer også dagens menn til å finne sin innvielsesvei til det kvinnelige i sin psyke, sin anima, sin måne.

I ethvert kretsløp finnes det et punkt som både er slutt og begynnelse. Det er en overgang, en terskel til en ny syklus. Vi kjenner disse punktene som f. eks. vintersolverv, sommersolverv, ny- og fullmåne, fødsel, midnatt og død. Det er punkter som bringer mennesker og sterke energier tett innpå hverandre. Her kan kraftfullt visjonært, åndelig eller magisk arbeid finne sted, slik mange folkelige tradisjoner forteller om. Vår Ordens øvelser kan med fordel gjøres f. eks. ved fullmåne eller nymåne og resultatet vil bli langt bedre da. Månen er en spesielt god lærer. Den kan tilføre ekstra energi til vårt åndelige arbeid og til vår personlige utvikling. Skulle vi være månefølsomme og bli månesyke, bli urolig og sove dårlig ved fullmåne, kan vi - isteden for å slåss mot universets krefter - gjøre oss tilgjengelige for dem og samarbeide med dem, til nytte for oss selv og andre. Det forekommer f. eks. flere arketypiske drømmer ved fullmåne. Vi kan legge spesielt merke til dem og ta til oss deres budskap. Vi kan ikke temme kosmisk energi, men åpne opp for den, la døren stå oppe for det lunefulle, akseptere det og spørre om hva den vil oss. Vi kan så å si ri på bølgens topp, åpne opp for nye.